NORSK LUNDEHUND

Norsk Lundehund er en liten spisshund. Det er en aktiv og energisk hund. Jeg synes lundehunden har en særegen personlighet og at de er veldig trivelige hunder. Lundehundene er veldig hengivne overfor sine mennesker, og vil helst være med der det skjer!

Lundehunden er en kjempefin turhund. De elsker å være med på tur, og kan fint være med på lange turer i skogen og på fjellet. Det sies at en voksen veltrent lundehund er like utrettelig som en polarhund! Og har man muligheten til å slippe de løs så de kan løpe og klatre, snuse og grave, og kanskje jakte litt mus, ja da er lundehunden i sitt ess! Lundehunden har ikke noe særlig jaktinstinkt, og ved riktig trening fra de er små vil de ikke ha noe behov for å stikke av.

Lundehundene er veldig smarte og de er lette å oppdra/trene. Det er viktig at innlæring foregår ved positiv trening. Klikkertrenig er en treningsform som lundehundene tar veldig lett og som er utrolig morsomt å drive med. Jeg trener rallylydighet med mine lundehunder, og de er veldig ivrige til å samarbeide. Agility er en hundesport som også passer fint for lundehunder. De er raske og spretne og synes det er gøy med stadig nye utfordringer. Ellers vet jeg om lundehunder som driver med spor og som er godkjent som ettersøkshund. Lundehunder er også brukt til å hente ut måkeegg i område rundt flyplassen i Tromsø, med hensikt å redusere antall måker da de er farlige for flytrafikken. Se video på Youtube HER!

En lundehund er ikke en veldig krevende hund. Den må aktiviseres og den må få leve tett sammen med sine mennesker for å trives. Voksne lundehunder er rolige innendørs når de har fått sin dose med aktivisering. Det er viktig at lundehunden får leve i et harmonisk hjem, uten altfor mye stress og mas. Stress er ikke bra for lundehunder, i verste fall kan det utvikle sykdommen IL. Dette er lurt å huske på også i trenings-/konkurransesammenheng og i forbindelse med utstillinger.

Lundehuden er en lettstelt hund. Den har en renslig, tett, kort og lettstelt pels. Røyting skjer to ganger i året, utenom det er det ikke veldig mye pelsstell. Pelsen tåler kulde og regn veldig bra, og lundehunden selv er ikke særlig kresen på været.

Norsk Lundehund er en eldgammel hunderase som ble brukt til jakt på sjøfugl langs norskekysten. Hundens arbeidsoppgave var å hente fram lundefugl fra ur og jordganger. Hundens anatomi er spesielt tilpasset for å kunne ta seg godt fram i ulendt terreng og krype inn i de trange gangene hvor fuglen hekket. Lundehunden har 6 tær på hver fot, de kan stenge øregangen ved å brette øret sammen og de har ekstremt fleksible skulderledd og nakke. Disse egenskapene gjør lundehunden til en av verdens mest spesielle raser.

Norsk Lundehund er en sjelden rase – til og med i Norge. Det er ca 600 lundehunder i Norge (telling i 2013), og nesten like mange til sammen i utlandet. Rasen holdt på å bli utryddet på begynnelsen av 1900-tallet, men ble reddet ved hjelp av et omfattende avlsprgram. Norsk Lundehundklubb jobber for at rasen skal øke i antall, og de ønsker at så mange som mulig friske rasetypiske hunder skal brukes i avl. Lundehunden er et stykke norsk kulturhistorie som vi bør ta vare på. Jeg er stolt av å være oppdretter av denne trivelige hunderasen.



Historie

Lundehunden er en eldgammel hunderase som ble brukt til fangst av sjøfugl langs norskekysten. Man vet ikke med sikkerhet hvor gammel rasen er. Det finnes skrevne kilder hvor det er beskrevet lundefugl-fangst med hund på slutten av 1500-tallet, men antagelig har rasen eksistert i mye lengre tid. Det er ”allment kjent” at Buhunden stammer fra Vikingetiden. Noen mener at buhund kan være stamfar til lundehunden, andre hevder at lundehunden er mye eldre enn buhunden, og at den er etterkommer av en forhistorisk hundetype, Canis forus. I såfall går lundehundens røtter tilbake til før Siste Istid!

Lundehunden ble brukt til jakt på flere typer sjøfugl, men har fått sitt navn fordi den var spesialist på jakt etter lundefugl. Lundefuglene hekker i fuglefjell, og der bygger de reiret sitt i jordhuler som de graver selv, eller i steinurer og i fjellsprekker. Lundehunden jaktet ved å klatre i steinura og å gå inn til redene og hentet ut levende fugler som ble overbrakt til den ventende jegeren utenfor. Kjøttet på lundefuglene ble brukt til menneskeføde, mens fjær og dun ble brukt til sengetøy. En god hund ble høyt verdsatt, og en lundehund kunne ha samme verdi som en melkeku.

På 1800-tallet gikk man over til å fange lundefugl med nett, og behovet for lundehunden forsvant. Det ble etter hvert veldig få lundehunder. I den vesle grenda Måstad på Værøy, hvor forbindelsene til omverdenen var dårlig, beholdt de tradisjonen med bruk av lundehund til fangst av lundefugl opp mot vår tid. På 1930-tallet fikk oppdretter Christe på Hamar interesse for rasen, og fikk tilsendt noen hunder fra Måstad. Under annen verdenskrig utryddet valpesyken nesten alle hundene på Måstad, som da fikk hunder tilbake igjen fra Hamar. Valpesyken rammet senere også Østlandet og mot slutten av 1950-tallet var stammen igjen svært liten. Eleanor Christie tok nok et krafttak for rasen og fikk fem hunder tilsendt fra Måstad. Hun fikk nå med seg flere oppdrettere og rasen ble berget. De få hundene som overlevde på Måstad, er forfedre til alle lundehunder som lever i dag, derfor har Måstad blitt en en viktig plass for lundehundeiere.

I dag er det ca 600 lundehunder i Norge og rasen regnes som reddet, men rasen bør øke i antall for å være sikret i framtiden.



Helse

Norsk lundehund regnes som en frisk og sunn hunderase. Problemer som er kjent fra andre hunderaser, har ikke forekommet eller skapt problemer hos norsk lundehund. Det er ikke registrert HD eller AD hos rasen, øyesykdommer er heller ikke noe problem på rasen. Lundehunden har ikke unaturlig bygning som kan gi hunden plager. Lundehunder blir ofte gamle, gjerne 12-14 år gamle.

Det er imidlertid en sykdom som forekommer oftere enn andre sykdommer hos lundehund, IL (Intestinal Lymfangiektasi). IL er en tilstand der lymfesystemet i kroppen ikke fungerer som det skal, noe som fører til at lymfe lekker fra lymfeårene og ut i tarmen og i omkringliggende vev. IL er en alvorlig sykdom, og hunden må behandles av veterinær. Typiske symptomer på IL er mage/tarm problemer som diare og oppkast. Etter hvert blir hunden slapp og avmagret, og den kan få væskeansamling i kroppen. IL kan forveksles med annen sykdom, og en bør kjenne til en veterinær som har erfaring med lundehund for å unngå feilbehandling. Man vet ikke helt sikkert om IL er arvelig eller hva som forårsaker sykdommen. Antagelig er det flere faktorer som spiller inn, og man tror at blant annet stress kan være en utløsende faktor. Feilernæring kan også kanskje være en utløsende faktor, feit mat er bannlyst for lundehunder.

Norsk Lundehund Klubb har utfyllende informasjon om helse og sykdom på sine hjemmesider.